Sommeren 1997 var den danske naturfotograf og forsker John Andersen på en lang ekspedisjon langs vest-kysten av Gønnland.

Han padlet over 2000 km med en Hasle Explorer og han padlet på det verste i 15-20 sekundmeters vind i 4-6 meters høye bølger.

Les hva han skriver om turen, og hvilke erfaringer han hadde med Hasle-Explorer.

Vestgrønland 1997.
Denne sommeren var jeg igjen på kajakkekspedisjon på Grønland. Jeg var alene.

Det var mange grunner til det. For det første nyter jeg å reise alene, fullstendig uavhengig - den totale frihet. Men det er også farlig, og jeg vil aldri råde noen til å gjøre det.

Jeg skulle også forberede en kommende ekspedisjon til Peary Land. Meget komplisert, både å gjennomføre det, men også å skaffe kapital. Men jeg reiste først og fremst langs Vestgrønlands kyst for å fotoregistrere til en utstilling om "Vestgrønland i Dag", hva som skjer i de små samfunn, hvor godt de som lever der er orientert om verden utenfor, og så for å fotografere det hele til en utstilling, hvor det også vil inngå gamle fotografier fra omkring 1920-årene. En fotoutstilling til biblioteker, høyskoler, osv.

Mange spør meg ofte, hvorfor padle kajakk når man kan reise med store båter eller til og med fly helikopter. Det er naturligvis avgjørende at man liker fornemmelsen av å sitte på vannet i et meget lite fartøy, ja kajakken blir nesten som en del av en selv. Alle bevegelser kan merkes, meget intenst. Jeg tror kun singlesculleren kommer opp i nærheten av kajakkens bevegelsesmønster.

Så er det havets bevegelser. Strøm, vind, bølger, ja, vanndybder og salt/ ferskvann. Dette kan spesielt merkes de steder i Arktis hvor det er stor avsmeltning av store isfjell. Her kan man i stille vær oppleve at de øverste 20-30 cm er rent ferskvann på det salte hav. Meget besynderlig å padle på.

Det ligger også en enorm tilfredstillelse i å komme frem "ved egen kraft", en utfordring, ja, men ikke som da man var ung. Da var det å det at prøve ut grenser en vesentlig del av ungdommen. En utfordring på et annet nivå. Fornemmelsen av "den totale frihet" er mest fascinerende. Frihetsfornemmelsen er meget avgjørende for mitt vedkommende. Dette at ingen setter grenser, kun naturen. Det er her utfordringen ligger. Lærer man å forstå naturens åndedrett, så kan man få noen vidunderlige opplevelser. I motsetning til et større skip, så kan kajakken klare akkurat like mye som deg selv. Som ung tester man ofte grenser, da er det også oftest at ulykker skjer. Det gjelder i prinsippet for alt. En ung sakfører skal prøve de mest håpløse rettssaker før han kjenner sin begrensning. Unge arkitekter kaster seg hodestups ut i store oppgaver, men først når det skal bygges, ses det om tankene og ideene holder. Men naturligvis er det nødvendig med disse grenseutprøvninger, ellers var det jo en statisk verden vi levde i, og det ønsker vel de færreste.

Image Jeg har tegnet , konstruert og bygd kajakker selv. Det har gitt en liten fornemmelse av hva materiale og form betyr. Ofte når jeg møter "riktige vitenskapsmenn", forstår de ikke dette "padleri" langs de arktiske kyster. Men nettopp denne kategori mennesker er stasjonære, de flytter ingen grenser, de løfter ikke samfunnet videre. Store kjente polarforskere har alle startet med eventyret i blodet. Trangen til å teste ut grenser som unge, så har de funnet seg selv og blitt store vitenskapsmenn. Jeg nevner Knud Rasmussen, Peter Freuchen, Egil Mikkelsen og Eigil Knuth. Ingen av dem fikk noen vitenskapelig utdannelse, men gjennom sitt virke har de satt betydelig større spor etter seg enn hundre sneversynte forskere.

Jeg skal for ordens skyld også nevne et par av de store vitenskapsmenn innen polarforskningen. Her er det først og fremst I.P. Koch og Lauge Koch som har hatt stor betydning. Men også personer som mange ikke kjenner til, som William Thalbitzer, som som arkeolog, språkforsker og en blendende fotograf har hatt stor betydning for grønlandsforskningen.



Kajakkseilas og is.
Å gå på isen når man padler kajakk, er alltid en herlig fornemmelse. Først og fremst er isen en stor sikkerhet for kajakkpadleren i motsetning til alle andre sjøfarende. Det fins utallige eksempler på hvordan selv meget store skip under storm er blitt skrudd ned av pakkis. Naturligvis kan det være dønninger selv om det er meget tett is, ja så følger isen havets bevegelser, og det er lett og sikkert å komme opp. Isen er alltid ren, ikke slik å forstå at det flyter av søppel langs de arktiske kyster, slett ikke, men det er mose, vegetasjon., småstein eller sand, men når man kommer opp på isen føler man seg som i et krystallpalass. Alt er rent, det er en deilig fornemmelse. Man kan søke opp på isen i uvær, men da skal man være oppmerksom på hva slags is det er. Under storm, da isen pakkes, kan selv meget store isflak brytes i stykker som glass. Det beste er gammel "storis", den kommer fra Nordpolen og er meget tykk, ofte 4 - 6 meter. Den har vært i drift, underveis i flere uker, kanskje år. Det betyr at alt det løse er forsvunnet, og kun den rene, hårde isen er tilbake. Et slikt flak på 50-60 meter i diameter kan man flyte trygt av sted på uten risiko for at den blir knust av andre isflak.

Man kan også gå opp på isfjell, men det er farlig. Isfjell er 100% ferskvann, da isen er blitt til i form av nedbør på innlandsisen, og derfor har en annen vekt en storis, vinteris og andre typer is. Det er jo bare toppen av isfjellet man ser stikke opp av havet. Derfor er det viktig å undersøke nøye isfjellets form over og under vannet. Det er viktig at det har tippet rundt et par ganger, så det har funnet sin endelige balanse. Er det storm, kan det være vanskelig å undersøke isens form under vannet, men med litt erfaring kan man vite ca hva som er under vann, når man ser det som er over vannet. Det kan være meget farlig, hvis den skjulte delen går langt utefor den ismassen som stikker opp. Dersom et menneske kommer opp på det, kan hele isfjellet komme i ubalanse og kantre.

På Sydvestgrønland og langs østkysten av Baffin Island, går man ofte ut på isen for å slippe unna myggen. I en til to måneder kan mygg- og flueplagen være så stor at en kan bli gal. Men ute på isen er man fri for de små, stikkende djevlene. Her kan man spise frokost, hvile kroppen eller overnatte. Det har jeg gjort mange ganger. Man slår opp sitt telt på isen, fester det med noen spesielle isskruer som man også bruker til fjellklatring. Det er alltid slett på isen, men naturligvis kaldt, man bruker vaflete neopren underlag, det holder kulden vekk. Vann er lett tilgjengelig. Selv om det er saltvannsis så er det ofte mange cm snø, som etter et års tid er blitt til is. Er været fint, fins det små smeltevannpytter med deilig, rent vann. På Nordvestgrønland, Østgrønland og Ellesmere Island skal man være oppmerksom på isbjørner. De lever i drivisen, og når man overnatter kan man risikere å treffe på verdens største og farligste rovdyr, isbjørnen.

Jeg har møtt mange isbjørner, og en av de få positive tingene ved å bli eldre, er at jeg nå kan skremme vekk bjørnene ved å skjelle dem ut, true dem med gevær, og løpe rett mot isbjørnen.

Ni av ti isbjørner vil da ta til flukte, men den tiende vil kanskje stanse, løfte snuten, og fortsette sin langsomme gange. Den er farlig, men et skudd med riflen på isen foran bjørnen vil også få den på flukt.

Kajakkseilas i åpent hav.
Kajakkene vi har brukt i det arktiske området gjennom de siste ti år, har alle vært korte, 4.20 m - 4.40m. I 1991 brukte vi for første gang polyetylenkajakk. Den har mange fordeler framfor glassfiber eller kevlar. Både i pakkisen, men også på klippene er polyetylen mye sterkere. Polyetylen tåler selv kraftige slag. På is har den langt mindre friksjonsmotstand enn glassfiber, som nesten kan virke som sandpapir.

De korte kajakker er lette å padle med i pakkisen, spesielt når man trekker kajakken opp og ned . Kajakkene er laget uten ror eller akterkjøl, dette er fordi både ror og kjøl gir stor motstand på isen. I åpent hav har vi derfor ofte problemer med de korte kajakkene. Jeg har konstruert et grønlenderror som settes på bak med en snor og noen kraftige strikker. Det gir god retningsstabilitet, men i høy sjø kommer de korte kajakkene likevel ut av bølgene og blir umulige å styre.

Sommeren 1997 hadde jeg fått en Hasle Explorer havkajakk fra Norge. Da jeg skulle padle langs Grønland vestkyst, hvor det er lange strekninger med direkte adgang til David Stredet, var det avgjørende at det var en stabil havkajakk. Langs den sydlige del av vestkysten, var det meget storis og i perioder var kajakken "for Lang" mellom isflakene, det var vanskelig å manøvrere. Men på resten av min 2000 km lange Kajakkseilas var det åpent vann. Innenskjærs hadde jeg bare tidevannsstrømmen å kjempe mot. Her var det små korte bølger i mange retninger. Hasle Explorer kajakken var meget velegnet, først og fremst på grunn av den meget sterke sandwhichkonstruksjon. Kajakken var stiv i hele lengden, så jeg kunne oppnå god fart. Våre tidligere kajakker har ikke hatt sandwhichkonstruksjon. De kajakkene har mistet formen, spesielt under cockpiten, og det har nedsatt hastigheten. Den største fordel ved Hasle Explorer var i åpent hav. Sommeren 97 var meget dårlig. Ustabilt vær med storm og regn. Flere ganger var jeg ute i 15 - 20 sekundmeter med bølger på 4 - 6 meters høyde.

Men på intet tidspunkt følte jeg meg usikker, selv når jeg gikk gjennom brenningene hadde jeg kajakken under kontroll. Ofte ble jeg kastet opp på klippene, men kajakken tok ingen skade under hele ekspedisjonen.

Foran og akter på kajakken er det to pakkluker med gummilokk. Lukene er atskilt fra cockpiten med vanntette skott. I luken foran var det litt vanskelig å pakke, men lukene var tette under hele ekspedisjonen, det var fort gjort å få dem på og av med det bløte gummilokket. I cockpiten var det god plass. Den justerbare ryggremmen fungerte perfekt sammen med det justerbare rorsystemet. Jeg hadde den tette tørrdrakten liggende foran og akter, så det var lett å trekke tøyet på i dårlig vær. Dessuten hadde jeg to vanntette poser bak setet. I den ene hadde jeg fotoutstyr og film, i den andre var det proviant, nødutstyr m.m. På fordekket hadde jeg kartet, som lå i en plastpose sammen med GPS. På akterdekket hadde jeg teltet, som veide to kilo. I meget hardt vær tok jeg det under lårene i cockpiten. Det gav en ekstra sikkerhet når store bølger rullet innover kajakken. Spruttrekket var av kraftig neopren, som satt meget stramt på cockpiten, med litt øvelse gikk det greit å få den av og på.

Mine erfaringer med Hasle Explorer var langt over hva jeg hadde forventet. Det finnes i dag et stort utvalg av havkajakker på markedet, med mange fancy detaljer. Men jo mer teknikk og smarte detaljer, jo mer kan gå i stykker. "Less is more", som var den verdensberømte arkitekt, Mies van der Rohes motto, det er nettopp hva Hasle Explorer er et glimrende uttrykk for. Det største problem med kajakker av polyetylen har alltid vært "bløte skrog". Men den sterke sandwhichkonstruksjon som Hasle Explorer har utviklet, er det problemet løst, og kajakken er absolutt den beste til ekspedisjonsbruk under de mest krevende forhold. John Andersen